Capote
Sist fredag så jeg "Capote" på kino. Filmen er verdt å se takk være den strålende rollen
I filmen er Truman Capote, kanskje en av de meste kjente personlighetene i USA i dag, avbildet som en svært kynisk og selvopptatt forfatter som utnytter sin stilling og omstendigheter til å få så mye informasjon som mulig. Hans holdning er tvetydig: på en side hjelper ham fangene med å skaffe advokater og med å beholde kontakten med verden; på den andre siden ønsker ham dem døden slik at han kan avslutte sin roman. "In Cold Blood" ble hans høyeste bragd i forfatterkarrieren sin og etterpå aldri igjen skrev han noe så briljant og original som den - faktisk aldri igjen ble han ferdig med en bok!
Etter å ha sett "Capote" ble jeg fristet til å skisse en parallell mellom Capotes handling i forhold med de dødsdømte fangene han intervjuet og en mere lokal eksempel her i Norge. Nemlig forholdet som utviklet seg mellom Åsne Seierstad og den afghanske familien hun beskriver i "Bokhandleren i Kabul". Det samme gjelder for situasjonen mellom Arthur Golden og Mineko Iwasaki på "Memoirs of a Geisha". Begge tilfeller er klare eksempler av tillitsmisbruk i forholdet mellom journalist/forfatter og mennesker de prøver å skildre. Jeg er glad å lese Seierstads beretninger av landene og begivenheter hun fulgte rundt i kloden og jeg elsket "Memoirs of a Geisha". Men det er forfatters ansvar å følge etiske regler med hensyn til å beskytte sine kilder, noe som, på en mer eller mindre bevisst måte, var oversett i tilfellene jeg nevnte. Jeg er ikke imot den kulturell eller psykologisk tolkning forfattere legger i sitt verk, men man må huske at kildene er sårbar og levende mennesker. Og anonymitet er det beste forsvar.